Jetlag er for pingler...

Så var jeg da endelig tilbake i storbyen Sydney! Men, en gang måtte jo bli den første - jeg har blitt bitt av noe jeg trodde bare var en pinglete unnskyldning for å få sove litt lenger etter ferie... Folkens, jeg har lidd av JETLAG i mange dager! Dette har jeg da altså ikke opplevd før, så jeg opplever litt motstridende følelser angående dette merklige fenomenet. Sist jeg reiste i over 30 timer, da jeg kom hjem til Norge, kom jeg inn i døgnrytmen med en gang. Sto til og med opp tidlig dagen etterpå for å gå opp til varden (der jeg tok ny rekord! Mamma hadde kanskje rett at det var adrenalinet som slo inn...). Men denne gangen var jeg altså helt knekt.. De to dagene med rolsing hjalp nok heller ikke på saken.

Jeg kom på Base hostelet tirsdags morgen, da med 37 timers reisetid lagt bak meg. Jeg var så heldig og fikk en seng med en gang, og siden hun i resepsjonen var svensk booket hun meg inn på et 6 sengs rom. Når jeg kom inn på rommet, var det en engelsk gutt der som jeg snakket litt med (jeg var jo nesten ikke trøtt en gang). Vi vekslet noen ord og jeg klarte jo selvfølgelig å få frem det faktum at jeg bare skulle legge meg nedpå et par timer, så var jeg klar til og gå ned på Scary Canary (hostelbaren) på kvelden. Jeg la meg nedpå, og våknet 3 dager etterpå...

Dette flotte bilde tok jeg søndags morgen i gangen utenfor rommet mitt på Base Hostelet!

Få unntak var det da. På onsdag var jeg ute på en halvannen times (ja, jeg gikk meg vill...) løpe/gåtur grytidlig på morgenen, sov resten av dagen før jeg traff Brad på kvelden (en jeg ble kjent med sist gang jeg var her). Torsdagen sto jeg opp i 9 tiden (selv om jeg hadde vært våken fra kl. 5) for å møte med jobbkontoret som skal hjelpe meg med å skaffe jobb og et sted å bo. Fikk jeg hjelp der? Nei... Han som skulle hjelpe meg med å skaffe jobb, mente at siden jeg ikke hadde erfaring fra bar, var det så og si umulig for meg å skaffe meg noe som helst da konkurransen er så sterk her i byen. Han mente at det var mye bedre om jeg bare flyttet ut av byen til outbacken (der det er minimalt med folk) og fikk meg jobb der.

Da jeg nettopp har tilbrakt 2 måneder i ei lita bygd, og er veldig fascinert av bylivet, frister det lite på dette tidspunktet å tilbringe 3 måneder i et folketomt område (men utelukker det ikke om noen måneder). Så hva gjør Cecilie når noen sier at jeg bare skal gi opp? Jeg symter jo selvfølgelig litt til mamma først, men så, så tar jeg like gjerne saken i egne hender.

På lørdag bestemte jeg meg, litt klein etter en veldig morsom kveld på Scary Canary, for å bare gå nedover en gate og levere inn CV'en min et par steder for å se hvilken respons jeg fikk. Som en litt halvnervøs utlending gikk jeg ned en litt avsides gate mot operahuset, der første forsøk ble på en koselig engelsk pub. Jeg ble umiddelbart venn med en av pubens gjengangere (han sa det ikke høyt, men en ser vel gjerne slikt), jeg lærte han å si "du er pen" på norsk (han spurte, det var ikke mitt førstevalg) og sjefen der var kjempekoselig og tok i mot CV'en min, selv om ikke han hadde noe ledig for øyeblikket. Når jeg samlet meg mot til å gå inn på en litt penere restaurant/bar, tok også de meg vel i mot og var veldig hyggelige (de var veldig vant til at folk kom innom med CV'en sin).

Da jeg gjerne var fornøyd med meg selv etter to forsøk og var ganske nærme operahuset allikevel, bestemte jeg meg for at dette fikk holde for dagen. Men i det jeg skulle gå gjennom en litt avsides gate på vei mot operahuset (og de morsomme gateartistene) gikk jeg forbi en belgisk øl cafè. Jeg gikk forbi, men angret og gikk i stedet inn bare for å se. Stedet var perfekt! En kjempekoselig, litt stor restaurant og bar, med god musikk og flott dekor. Sjefen der (som har fransk aksent) satte seg ned med meg og gikk i gjennom CV'en, mens vi snakket. Han lo godt av at skriften var så liten at han nesten ikke kunne lese det (men antok at det som sto der var bra) og "vips", så skulle jeg komme mandags ettermiddag på prøve!

Så nå er det full skjerpings frem til da, menyen som jeg fant på internett skal studeres og jeg må oversette de ordene jeg aldri har hørt før (hvem visste at purre heter leek på engelsk, utenom deg Lise?) og nervene må roes før den store dagen!

Satt ved operaen når et fly plutselig begynte å lage dette :-)

I'm leaving on a jetplane

Åj, 2 måneder i hjemlandet gikk fort det, uten at opplevelsene ble mindre av den grunn! Jeg begynte "ferien" med å delta på Down by the river i hjembygda, der jeg forresten fikk et "sjarmerende" bilde i lokalavisa Agder, litt i duren "her er jeg folkens, se, jeg har kommet hjem!", samt fikk noen tatt med seg feil skinnjakke, den jeg hadde kjøpt  i Bangkok (liten verdi annet enn den emosjonelle, så om noen vet hvem som feilaktig fikk den med seg fra bakken fremme ved scenen på Luxus Leverpostei konserten, for ja, jeg står jo selvfølgelig fremme når Luxus spiller, tas jakken vel imot uten ytterlige hevnaksjoner...)

Turen videre gikk til Arendal, der hovedgrunnen til at jeg kom hjem hele 8 dager tidligere befant seg: THEM CROOKED VULTURES (med drømmemannen Dave Grohl på trommer) skulle spille på  Hove! Meg, Hilde og Steffen tok turen til idylliske Arendal, som for anledningen hadde skinnende sol og skikkelig festivalstemning. Der fikk vi sett moshpit (skrives det slik?) og galne folk som sprang i den største (og eneste) publikumsringen jeg noensinne har sett på A day to remember konserten, vi fikk stå fremme når geniale Florence and the Machines spilte i teltet OG folkens, Them Crooked Vultures gjorde livet så mye mer meningsfylt når de entrèt scenen! For de av dere som bare har hørt plata, de er SÅ mye bedre LIVE!!!!

Sommerens høydepunkt, som de av dere som holdt ut med meg på rundreisen i Asia og alle andre som måtte snakke med meg) måtte høre på om og om, og om igjen er NORWAY ROCKFESTIVAL, bygdas store stolthet! Mamma og pappa kjøpte festivalpass til meg til jul (forsikring  på at jeg skulle komme hjem kanskje?) og meg, Hilde, Susanne og Steffen kjøpte oss ei campingvogn for å få med oss hele festivalfeelingen. Fikk med meg en del konserter, der Sebastian Bach var min uventede storfavoritt, tett etterfulgt av Slash og Gary More. Men som trofast Luxus Leverpostei fan, må jeg jo si at den gøyeste konserten selvfølgelig var sistnevnte (der jeg, ganske komisk, havnet i enda en lokalavis, denne gangen var det nettutgaven av FVN).

Utenom rolsingen på festivaler har jeg tilbrakt tiden min med å jobbe så og si fra jeg kom hjem til jeg reiste. Mandag til fredag 07.00-15.00 har jeg tilbrakt på Tinfos (som forresten nå heter Eramet AS). Der har jeg fulgt min mor i jobben som vaskedame, og har blitt kjent med noen festlige damer i løpet av de 7 ukene jeg har jobbet der. Som iherdig shaker av den fua jeg er født med og litt overivrig av og til når jeg hører musikk jeg liker, har jeg svinget med moppen og fua mi etter Golddigger og Hey ya i gangene, mimet etter Nickelback i trappene (der jeg faktisk har blitt "busta" av en arbeider) og tatt meg selv i å le flere ganger høyt i garderoben, mens jeg hører på Misjonen på podcaster. Jobben på Tinfos var knall den!

Ellers har tiden hjemme blitt brukt til utdrikningslag til Charlotte (mitt flotte søskenbarn som gifter seg i September!), matorgier (Tapaskveld, skalldyrkveld, tacokveld, osv...) med Ida og resten av bedan (noe vaskedamene på Tinfos trolig ble mektig lei av å høre om, da vi aldri ba dem med, men allikevel snakket om det hele dagene). Vi har kommet oss til Prekestolen og Kjerag (begge gangene litt redusert etter lørdagenes eskapader), vi har hatt Heltan forspiel og narchspiel (ja, det er som dere tror, Heltan ble spilt en hel kveld) og hatt det mye morro i sommer.

Men nå reiser jeg altså fra venner, familie, jobb, skole og alt som måtte høre til de trygge og gode omgivelsene i hjemlandet. Jeg tar et (improvisert) friår! Jeg skal rundt i Australia, finne en jobb (kanskje i en bar eller restaurant) og bare ta alt som det kommer. Planen er å ikke ha en plan som jeg har sagt i hele sommer til alt og alle som har vært villig til å høre på, så får vi se hvordan det går. Plutselig kommer jeg hjem i morgen, men planen er å være borte til påske.

Så om dere vil følge meg rundt i Australia, er dere hjertlig velkomne til å trykke på "The Stalkers" knappen helt oppe til venstre, registrer dere som følgere (slik at det ser ut som om jeg faktisk skriver til noen. Mamma og Bjørg, det gjelder i hvert fall dere 2, for jeg vet dere leser dette), eller bare stikk innom i ny og ne. Ellers er det kjempekoselig med kommentarer, spørsmål og hva det måtte være.

Sitter forresten i Abu Dhabi, flyet er 3 timer forsinket, jeg er sliten etter 20 timers reisetid og har enda 17 timer igjen. Men jeg holder humøret oppe ved å lese Neil Strauss - The Game, som er kjent for å være guttas "sjekkebibel". Boken er godt skrevet, passe provoserende og jeg ler så jeg rister over visse deler av boken! Løp og kjøp jenter ;-)